Nay-La-Chee `s kennelblog

Nay-La-Chee `s kennelblog

About this blog

This is the new kennelblog of Nay-La-Chee siberian Husky kennel. Most articles are in norwegian.
Link to old blog here


Polardistans 2009

Fra løpPosted by Rikke 18 Apr, 2009 16:56

Prøver meg fram med ny blog jeg og. Denne følger med webhotellet

Polardistans 2009

Da nærmet Polardistans seg med stormskritt igjen.
Ronny skulle kjøre denne gang.

Jeg hadde vært flink og begynt utstyrspakking i GOD tid, det lå stablet i stua i minst 12 dager, skrev lister, maste på Ronny om alt som skulle ordnes, fikk tilslutt sendt han ut på trappa med forkoker`n for å smelte snø og ta tiden og spritmengdene. Han skulle øve på å sette på sokker og håndleddsvarmere etc…. Det var veldig mildt så ble ikke så mye turer på hundene siste perioden, orka ikke å reise så langt for å trene. Masse grubling på NÅR, eller OM man skulle ha et par tre timers hvile. To ganger eller en gang. Eller ingen. Nei ikke ingen.(løypa var opprinneling 19-20 mil)

Jeg pøset på med alskens info om smått og stort (miltraljøse 1 var det ikke?) men ikke alt kan feste seg på en gang. Og endel ting må man bare erfare i praksis.

Og hviling og den slags har jeg ikke akkurat noen erfaring med selv annet enn i teorien

Så begynte løpetidshelvete da, Hexa som skulle være hovedleder med Ravn stod og trøkket høna i nettingen og vrengte halen, Pip var høyløpsk også. Sikpok ble paret 12 dager før, skulle jeg ta sjansen på henne… ville hun være trøtt og kvalm, ville hun absorbere evnt valper?
Ravn blir helt ukonsentrert om løpetidstispene går BAK han da snur han seg ørten ganger i oppoverbakkene, så de må kunne gå foran MED han da går han som normalt. Men blir jo mer stopping på 16-17 mil enn på 50 km løp så ikke helt ideelt om man vil slippe bal. Kåte hanhunder suger kan vi vel si sånn generelt.

Heldigvis fikk vi i år igjen låne Vytok, et hardtarbeidende råskinn av Kari og Ulf, han stod allerede her etter å ha paret Sikpok så vi landa på å skåne Sikpok. Hexa og Pipaluk stod igjen hjemme med sine fristende dufter og Tesslin ble utpekt som medleder. Hun ble skadet etter Vikerfjell og har en del mindre trening enn de andre men hun gikk ok på langturen på 9,5 mil. Uansett hadde vi 5 sterke gutter i spannet. Værmeldingen i Sârna ble sjekket regelemssig i dagesvis, snø, snø snø og ganske mildt:


Gledet meg til tørre fine vårveier til Sârna i motsetning til vinterens tidligere glatte, kjipe kjøreturer til løp,, men den gang ei. Tiltross for all tidlig pakking kom vi oss ikke av sted før ved 18 tiden (vel jeg sov etter vakt først da) Snøen lava ned i store mengder og det hadde ikke vært måkt noe særlig fra Elverum til langt inni Sverige siden det var søndagskveld . Hmmm er det utakknemlig å tenke IKKE MER SNØ NÅ?

Vi fikk installert oss i hovedhuset og hadde mandagen til å ordne det praktiske (sjekke alle papirer på hundene, veterinærsjekk, utstyrssjekk, kjørermøte) mingle, skravle, lufte hunder og pakke slede. Sjekkpunkt Løvnesvallen var kutta ut siden løypa var på nesten 20 mil, istede ble den borti 17 med første og eneste sjekkpunkt Lofsdalen etter 6,5-7 mil. Litt tidlig å hvile der så Ronny skulle finne et sted å stoppe ca halveis. Dette grudde han mest for.
Han hadde med masse drikke, masse rødsprit og en liter vann til å ha i bunn av forkokern så snøen skulle smelte kjappere….Han hadde godt med ikke-obligatorisk ekstrautstyr, gnagsårtrøyer,håndleddsvarmere, ekstra seler, sokker, salve, lange og korte tau, lineseksjon etc.



Spannet var da altså tilslutt Ravn og Tesslin foran, River, Vytok, Kaylo og Yatho. Alle kom seg greit av sted og så var det bare å begynne å vente. Første etappen er stort sett bare oppover til man er over høyfjellet, nesten identisk med første del i fjor. Men så skulle de ned på andre siden istede for tilbake over fjellet som vi kjørte sist.



Utpå ettermiddagen var Agneta, Malin, Johanne og Ronny inne på Lofsdalen i ganske samlet felt, Ronny dro rett igjennom etter at Ravn først feide med seg løpsarrangørens bord, stol og skilt med midtlina

Jeg, som jo som kjent ikke er spesielt fit og sprek, var glad jeg ikke svetta rundt i den tunge potetsmelsnøen, men samtidig er det ganske nervepirrende å gå sånn å vente og ikke vite hva som skjer på timesvis. Jeg ble med Birgit og jentene til Idre først der vi så de på 30mila passere, siden dro vi til Sir Mikael der de fleste av dem skulle hvile etter 11 mil. Vi fikk høre det var varmt og blytunge spor.

Der traff vi og Sir Mikael som bor på gården der sjekkpunktet er. Sergej, Richard Rs handler og *Sir Mikael *ordnet bål og pølsegrilling, det var hyggelig.
DER kom første tlf fra Ronny- og hjertet sank i meg. jeg hørte et og annet ord, en masse bikkjeglam, og *jeg og Johanne*…så datt han ut. Mange forsøk, jeg skjønte ikke hva han sa men jeg hørte *mistet* og skjønte definitivt at noe var galt….ÅÅÅÅ så nervøs man blir! På 5. tlf var lyden bedre, de stod sammen de fire i fronten og ikke ante hvor de skulle. Ingen reflexer og ingen spor, eneste sporet det var snurten av gikk opp til en hytte der de hadde snudd De hadde snakket med løpsledelsen og venta på skuterassistanse. Jeg fikk og utav Ronny at han hadde stoppet etter 8 mil for å ta 2 timern siden det var så tungt, fått baksa dem ut av sporet, tatt på håndleddsvarmere og ikke rukket fyre opp forkokern før alle stod og jazza og skrek, håndleddsvarmerne fløy veggimellom, så han hadde gitt opp hvileforsøket og fortsatt videre.

Innen skuteren kom hadde de rota rundt en stund, og Malin hadde gått rundt til fots og lett og med kompasset konkludert med vilken retning sporet måtte være. De stod ved et blått skilt så de var på rett kjøl. Men uten gode reflekser langs sporet er man ganske hjelpesløs i mørket når alt er snødd igjen. De 4 hadde byttet på å kjøre først og holdt følge til det var 4 mil igjen, da så de Agneta for siste gang. Hundene hennes hadde gått Femundløpet kjørt av H Nissula og løp lett og fort. Johanne, Malin og Ronny passerte hverandre ørten ganger underveis Jeg var veldig glad han ikke var alene der ute i mørke og snøvær, retningssansen hans er ikke spesielt mye bedre enn min men han hadde iallfall med gps. Hundene er fortsatt like lite fjellvante som i fjor.
Turen over Løvhøgen hadde vært kjempetung, masse oppover, tung snø og dårlig gli, når de er på toppen av snaua der går det nedover og er igjen 35 km til mål.

Da det var igjen et par mil forsvant Johanne og bikkjene begynte å surre mer anført av Ravn. Jeg hadde lagt meg men vanskelig å sove. Ved 4 tiden ringte Ronny med glameldingen *nå nærmer jeg meg Sir Mikael* så jeg seg opp og kledde på meg og gikk ut…da kom neste tlf: *jeg tror jeg har fått parkering* å neeeeeiiiii* Gleden ble avløst av bekymring.. Bikkjene hadde lagt seg ned ved et pissestopp, selv Vytok la seg for første gang på turen og holdt kjeft. Jeg turte ikke ringe og mase mer, så stor var gleden da to spann ble meldt på *førvarningen*
Parkeringen hadde nok ikke vært så alvorlig, han trodde han stod der i 20 min og lot dem hvile seg, antaglig var det Tesslin som var sliten og hindret Ravn og han gad vel ikke dra henne med seg akkurat. Da hun ble flyttet et hakk bak løp Ronny foran dem et par hundre meter så gikk det i fint driv igjen. Han hadde overhode ikke presset dem eller maset på dem, han hadde så dårlig samvittighet for de ikke hadde fått noen lengre hvile. 1 km eller to før mål så han en hodelykt som han trodde var en løpsfunksjonær, men det var Johanne som hadde visse uenigheter med Tipp om retningen så da passerte han henne på oppløpet. Alt kan skje på lengre distanser, intet er avgjort før man er over målstreken visst…
Jeg ventet Johannes spann først så skjønte ikke det var Ravn som kom før de var nesten i mål, jeg trodde det var Spock som og er helt svart!

Åååå så glad jeg ble for å se dem, lettelsen over at alt var gått bra velter inn over en og stoltheten over at de klarte det i fin stil som nr 2 av 9 startende sendte humøret oppover skalaen igjen . Ronny var som ventet helt pumpa, han gir alt når han setter seg noe fore. Hundene ble stelt og lagt, de var selvsagt slitne men helt pigge. De hev i seg klumpene med Balto, vom og ris som egentlig skulle blitt til suppe på veien. Lengste hvilen var da de stod å ventet på skuteren en snau time, ellers små stopp på 10 min- kvarter. Så fikk Ronny seg kaffe og mat. Han hadde ikke spist noe på de nesten 19 timene, ikke sjokoladen engang, men drukket 4,5 literinkludert vannet som skulle brukes i forkoker`n…godt han ikke gøyv løs på rødspriten. Han følte at gulvet gynget da han gikk for å få seg en velfortjent hvil

Da det var som mest slitsomt på natta tror jeg Ronnys Femundsløpdrømmer fikk seg en alvorlig knekk, men slitsomme ting har en tendens til å gå i glemmeboka når

Hågen hadde uflaks og fikk et heftig migreneanfall på Lofsdalen, så han måtte bryte dessverre. Ola Lindgren, som har kjørt sprint i alle år, kom i mål som sistemann etter de 3 tyske spannene, etter å tatt natten i Lofsdalen

Ventetiden var over for meg, Katinka stod i telefonen med *sine* to kjørere som hadde fått parkering mot Løvdalen og måtte sove i vindsekk på fjellet og hadde lyst til å bryte, men er jo ikke bare å bryte når det er langt til bilvei. Heldigvis kom de til mål og var sikkert glad for det! Slike langturer er definitivt oppturer og nedturer i skjønn forening.
Stakkars Birgit og jentene måtte holde ut et døgn til med venting. Det var mange som brøt, 17 av 49 ekvipasjer,så var bare Sigmund og Erik igjen i 8 spann 300. Den tunge snøen gjorde at alle brukte mye lengre tid enn forventet og maten begynte å ta slutt rundt om. De så relativt slitne ut ved målgang både menensker og dyr. Så hviles det, man spiser, tar badstu, tar en øl, mingler mens hundene krøller seg sammen i halmen og dette blir det en del av på Polardistans. Veldig hyggelig atmosfære. Vi spiste pizza med en hel gjeng torsdagskvelden og dro hjemover fredag formiddag siden Ronny skulle på nattevakt. Så banketten får være til siden

Utrolig mye arbeid som nedlegges for å avvikle et slikt flerdagers løp.1000 ting skal ordnes med Flott at noen orker! Takk til dere!

Resultater: http://www.polardistans.com

Bilder:
Ronny i farta

Stilstudie




Da disse skapningene stod i veien ikke så mange mil fra Sârna var jeg først helt forvirra, kobla ikke villsvin overhode. Vet de fins i sør Sverige men i Sårna??? Var det rømte tamsvin? Men ingen hadde merker i ørene. De stod ufortrødent og slikka salt i veibanen og fantes ikke redde.

Se DET kunne blitt en fin bankettmiddag hjemme, men er vel strenge straffer for å smugle svinekjøtt fra Sverige....

Da vi var ferdig med å studere dem la jeg meg på hornet, de ensa det ikke. Men bikkjene som bjeffet i hengeren fikk dem til å være litt. Måtte nesten meie dem ned for å komme forbi.
Om noen år og de har spredt seg til et sted nær DEG, fy for å møte slike i treningssporet!

Her er noen flere bilder tilslutt